Utenforskap
«Alle de troende holdt sammen» står det om apostlene. Men noen kjente seg nok utenfor.
Som regel kjenner noen seg utenfor. Enten de er for mye eller for lite, av det de andre er. Hvor er det plass til de introverte, de lavmælte, de utslåtte eller de fremmede iblant oss? Hvorfor kjenner så mange at menigheten er et krevende sted å komme når ekteskapet går i stykker, eller barna tar livsvalg som går motsatt vei av foreldrenes verdier? Hvor er de med en barnetro men ingen voksen bekjennelse av tro? Hvor er de eldre i menighetsplantingene og hvor er de kontemplativt anlagte i lovsangen? Hvor er de single i småbarnsmylderet og de fargerike i våre blendahvite forsamlinger? Jeg forstår godt mekanismene som gjør at dette høres ut som en utopi, men kanskje er det i dette usannsynlige mangfoldet Guds rike skal bli mer synlig? Den gamle Solo-reklamen sa «Vil du henge med oss, må du være som oss, drikke Solo som oss» Nynner vi ubevisst på de to første frasene? Gir vi ubevisst signaler om klesstil, musikksmak, trosuttrykk eller sjargong?
For vi trives best sammen med dem som ligner oss. Menighetene våre kan også bli et fellesskap for likesinnede, mens det egentlig var tenkt å være en forsmak på mangfoldet vi skal oppleve i himmelen. Men her på jorden lukter det konflikt, friksjon og ikke minst et tregere tempo enn om de likesinnede fikk styre showet. Magnus Malm har sagt:
Det er et sikkert tegn på kjødets opprør mot ånden når du begynner å drømme om et fellesskap med bare likesinnede.
Kanskje skal du invitere med noen som «ikke passer inn» i fellesskapet. Kanskje skal nettopp de få være døråpnere for flere og være en befriende kontrast som gjør våre fellesskap mer aktuelle, for dem som står på utsiden og ser inn, og syns vi er for like hverandre.
Først publisert i Korsets Seier 13.09.2019