img_0653

Sårbarhet

Et nyfødt, lite under ligger ved siden av meg.

Så totalt avhengig av min omsorg og hjelp. Han behøver meg for mat, for varme, trøst, ja for å leve. Det blir så tydelig for meg hvor sårbar den lille er – lenge enda. Ja, tar egentlig den sårbarheten slutt? Vi pakker den inn etterhvert, lærer å klare oss selv. Men dypest sett skapte Gud oss sårbare og avhengige av hverandre.

Der den nyfødte så åpenlyst er hjelpeløs og sårbar, skjuler vi voksne vår sårbarhet. Vi nekter for at vi ble såret av avvisning eller manglende respons, vi hevder at vi ikke slo oss og trenger så visst ikke hjelp til å reise oss. Når noen spør hvordan vi egentlig har det, så tyr vi til fraser og klisjeer for å gjemme bort det såre, smertefulle og skammelige.  Alt for å skjule at vi er sårbare og avhengige av andres godhet, trøst og hjelp. 

Mange av oss har krevende erfaringer med at sårbarheten ikke ble tatt imot på en trygg måte og som forsvarsmekanisme, unngår vi å eksponere sårbarheten vår igjen. 

Jesus kom som et sårbart barn, og hele redningsoperasjonen som Gud satte i gang for å frelse oss, satte Sønnen i sårbare posisjoner – igjen og igjen. Jesus er mitt fremste forbilde på å romme hele seg selv. Både styrken, men også sårbarheten. Han gråt, han kjempet i bønn, han gjorde seg avhengig av andre og han tålte menneskers avvisning og kritikk uten å miste seg selv. 

Kan vi klare å akseptere, ja gi rom for vår egen sårbarhet? Klarer vi se forbi andres påtatte styrke, stolthet eller selvstendighet og se sårbarheten? Slik min nyfødte sønn vekker andres omsorg og kjærlighet, tror jeg at sårbarhet hos hverandre kan vekke hjertene våre. Det ber jeg om at Jesus skal hjelpe meg med i mitt liv; å romme min egen sårbarhet og ha øynene og hjertet åpne for andres sårbarhet. 

Publisert i Korsets Seier juli 2020