Om underordning, oppstandelse og Jesus

Jeg er kvinne. Jeg kan ikke noe for det, jeg har alltid vært og kommer alltid til å være kvinne. Det slo meg egentlig aldri som et problem

Men i møte med noen bibeltekster, med Paulus som forfatter som regel, kjente jeg klaustrofobien. Kvinnen som skal underordne seg, tie i forsamlingen, heller spørre mannen om kunnskap hjemme, malte et ideal som jeg på ingen måte traktet etter. Men så leste jeg videre om kvinner som startet menigheter, huset Paulus og fikk ros for sin aposteltjeneste. Jeg leste den vel så klare beskjeden til menn om å elske sine hustruer slik Kristus har elsket kirken og gitt sitt liv for den, og tenkte; sånn kjærlighet blir jeg gjerne utsatt for. For Jesus kom for å tjene, ikke la seg betjene. Kristus tålte å bli misforstått, han øste ut sin godhet og omsorg på de som ikke fortjente det. Og selv om idealet er skyhøyt, er det nettopp den standarden ektemenn skal strekke seg etter. 

Jeg så det kanskje ikke modellert særlig mye, men det var som en livsviktig motgift mot den kuede, underordnede kvinnen jeg fryktet å skulle være. 

Ikke minst har jeg møtt den Oppstandne som ofte skapte oppstandelse, også i mitt liv. I møte med Jesus ble alle mine gaver og drømmer, svakheter og tilbøyeligheter tatt imot. Jesus viser meg stadig tillit, gir meg på nytt mandat og velsigner, på utrolig vis, de småfiskene og skorpene jeg tilbyr Ham. Jesus gir meg mot til å gå med løftet hode, både inn i ekteskapet, med visshet om at Han unner meg å bli elsket, respektert og stå i et likeverdig forhold til min mann. Jesus gir meg styrke til å tjene som pastor, fordi Han har kalt meg og utrustet meg og bedt meg la feilene mine også bli brukt av Ham med løfte om at kraften skal fullendes nettopp i min svakhet.

Mannen Jesus gjør hele forskjellen i mitt liv.  Mannen Jesus som alltid opponerte mot maktmisbruk. Mannen Jesus som modig tok oppgjør med religiøst hovmod, ikledd falsk ydmykhet. Mannen Jesus som revolusjonerte sin samtids syn på kvinner og gav dem verdighet og tillit. Han bøyde seg ned, lot seg ydmyke, tjente i det skjulte og brydde seg fint lite når applausen runget. Jesus er mitt største forbilde. Og han har lovet at jeg kan leve av Hans ord, at om jeg holder meg nært til Ham, så vil Gud holde seg nær til meg. Han ber meg nok knipe igjen øynene i møte med nok et knivskarpt kommentarfelt som hugger løs på meningsmotstandere, kvinner i tjeneste, såkalte liberale eller bare hvem enn som står i veien. Hans ramsalte oppfordring om ikke å dømme, for selv ikke å bli dømt, har mange ganger lukket munnen min.

Jesus er min største utfordrer og Hans hellighet har mange ganger fått meg i kne i bønn om å bli tilgitt, når jeg ser min synd. Han tilgir. Og så reiser han meg opp igjen. Blåser på skrubbsår, klapper meg på skulderen og så går vi videre sammen. 

 

Jeg hadde tenkt å skrive en kronikk som respons på noe jeg er uenig i. Men innser at jeg mye heller vil bruke ord og tid på å se på Jesus. Og vende oppmerksomheten min og andres til Han som er selve livet og kan hjelpe oss å leve livene våre for Han. 

 

På trykk i Vårt Land mai 2022