1image

Når de grå hår blir satt på benken for tidlig. 

"Det er de unges tur nå"

De velmenende erklæringene om at den neste generasjonen skal overta nå, har jeg hørt utallige ganger. Det gjelder særlig når det kommer til menighetens lovsangsarbeid, gudstjenesteutforming og forkynnelse.  Implisitt blir de som til nå har båret mye ansvar, satt på benken. Ikke for å se på, men for å heie, være støtte og gi gode råd. Tanken er god. Men ikke alle er klare for å være benkeslitere fra 45 årsalderen og livet ut. Mange kjenner de har mye de fremdeles vil bidra med og være med og forme i menigheten. Det vil være store variasjoner i de ulike sammenhengene. Noen har ingen unge til å ta over, og skulle gjerne blitt avlastet mer og fått slippe å stå i så mange roller samtidig. Andre velger å starte egne arbeid, da hovedgudstjenesten blir overtatt av generasjonen under dem, og dermed kan man se menigheten få flere øyer internt, med få broer mellom seg.  

Jeg hørte nylig en forklare hvor viktig vekslingen er i stafett. Det er ikke løpingen som er utfordringen, men å gjøre en god veksling av stafettpinnen. Den som løper må avpasse farten, ikke komme for brått på, ikke løpe forbi, men finne det gode tidspunktet for å gi stafettpinnen til neste løper. Den som tar imot stafetttpinnen kan ikke stå helt i ro og vente på å få overlevert både stafettpinnen og fart, men må være i bevegelse, se hva som skjer bak, hvordan forrige løper disponerte løpet, og være klar når vekslingen skjer. Noe av det som talte mest til meg, var da han forklarte hvordan den som gav fra seg stafettpinnen måtte fortsette å jogge videre, etter at pinnen var overlevert. Hvis ikke kunne andre løpere snuble i føttene hans, eller risikere å bli hindret i sitt løp. 

Vi skulle blitt bedre på stafettpinnevekslingen! I min bok «Generasjon Savnet» skriver jeg endel om de uheldige vekslingene, når de unge opplever seg overlatt til seg selv, men også at de voksne føler seg overflødige og utradert.

Kan språket vårt være en start? I stedet for å snakke om en generasjon på bekostning av en annen, istedet for å løfte frem bare det som nå er eller kommer, også hedre det som har vært og som har vært godt? Kunne vi heller begynt å snakke familiespråk, ikke bare om generasjonsmotsetninger? Det er ikke «de unges tur nå» - det er vår tur nå. Det unike med vår tid, håper jeg skal være at vi gjør Guds rike synlig SAMMEN. Med respekt for at vi er forskjellige, vi uttrykker oss ulikt, vi har en mangfoldig bakgrunn og utgangspunkt. Men vi har et felles mål, og det er å dele Jesus med vår verden. 

Da trengs vi alle sammen. Da ville vi vært mer opptatt av det som skjer der ute, enn å flikke på hva som skjer her inne. Da er ikke lenger min preferanse den viktigste, men det å dele Jesus blir stående som det viktigste målet. 

Bestill boken her