Hvem er våre forbilder?

Lar vi oss blende av kulhet og karisma?

Dette er en tankevekkende post. En kul, populær musiker som sier vi må slutte å la de kule, populære, unge lovsangslederne og influenerne ha så stor påvirkning, men å la Guds ord være retningsgivende. Enig. 

(Og la meg bare understreke hvor mye jeg heier på de unge, kule lovsangere, forkynnerne og lederne!!) 

Samtidig får det meg til å tenke på hvilke forbilder vi har. 
Jeg har reist rundt og heiet på de gråhårede lenge nå, sagt at de er verdifulle, etterlyst og savnet og at de har så mye gull å komme med. Ingenting slår livserfaring, visdom som har kommet av å tryne og å reise seg igjen. Å ha lest Bibelen utallige ganger, brukt tid med Gud, vært med i menighet, burde gi mer creds, tyngde og respekt, enn det gjør nå. Ville Paulus heller sagt «La ingen forakte deg fordi du er gammel?» 
I bakvendtlandet Guds rike, burde kanskje forbildene våre være de eldre, ikke de hippe? 
De trofaste, ikke de innovative? 
De utholdende, ikke de nyskapende? 

Vi er alle viktige, men jeg tror at vi har falt for eget grep når vi sier «vi må la de unge slippe til» for så å slippe taket selv. Vi trenger hverandre, både de unge fremadstormende og vi som ikke er det lengre..Vi trenger mennesker i alle aldre, ikke bare de unge.  
I alle livsfaser har vi noe unikt, verdifullt og uvurderlig å komme med. I samfunnet, i familien, i arbeidslivet og i menighetslivet. #åndeligeforeldre#generasjonsavnet