Den vakre velsignelsen

Det vakreste jeg vet er når generasjonene velsigner hverandre.

Kirken fylles opp i det klokken nærmer seg kl 11.00. De får tilbud om en kaffe i hånden og benkene fylles opp, til det begynner å bli trangt. Her sitter de unge og de eldre om hverandre, og jeg oppfatter ikke at noen har fast plass. Da jeg kommer opp for å forkynne ser jeg at den trofaste, eldre garde er i mindretall. Og jeg vet det gleder de eldre, bønnene deres er hørt.   Ungene har løpt til søndagsskole og vi har sunget sammen, bedt Vår Far og jeg skal få lov til å dele om viktigheten av at en generasjon velsigner den neste generasjonen. Tross våre ulikheter, vår musikkpreferanse, vår tilnærming til menighet og tro, så er vi kalt til å velsigne hverandre. Moses gjorde dette, foran hele folket: «Så kalte Moses Josva til seg mens alle israelittene så på,og sa til ham: Vær modig og sterk! For du skal føre folket inn i det landet som Herren med ed lovet å gi deres fedre, og du skal la dem få det til eiendom.   Herren selv skal gå foran deg. Han skal være med deg. Han svikter deg ikke og forlater deg ikke. Vær ikke redd og mist ikke motet!» 5 Mos 31.7-8

Det vakreste med hele gudstjenesten var å komme til kirkekaffen og se hvordan hvert eneste bord var en blanding av unge og eldre i engasjert prat. En av de voksne damene kom bort til meg og fortalte gledesstrålende: «De unge er så interessert i å prate med oss, vi blir helt rørt. Mange nye relasjoner har startet opp den siste tiden» 

Å velsigne hverandre, tale vel om hverandre, sette mot i hverandre, heie hverandre inn i det Gud har for den enkelte. Jeg fikk se dette skje i praksis denne søndags formiddagen og det rørte meg. Jeg håper og ber om at vi skal se enda flere flergenerasjonsmenigheter der vi samles rundt det sentrale; Jesus Kristus og etterstreber å velsigne hverandre!