Bokanmeldelse i Dagen

Det kunne vært en bok om årsaker til nedgang, dette. Og boken inneholder noen ganske rammende beskrivelser og analyser. Men Nylis ønske er å formidle håp

Det er all grunn til tenke nøye gjennom hva velstandsutviklingen her i oljelykkelandet har gjort med den åndelige bevisstheten i løpet av de siste 50 årene

Av menneskene jeg har møtt i 2019, er det få som har imponert meg mer enn Torbjørg Oline Nyli. Hun debuterte som forfatter i 2015 med boken «Etterlysning: Åndelige foreldre». Der etterlyste hun voksne, modne kristne som kan være til uvurderlig hjelp for yngre troende. I «Generasjon savnet» utvikler hun tematikken enda noen hakk. Kollega Tore Hjalmar Sævik og jeg møtte Nyli i Kristiansand i høst. Noe av det som gjorde sterkest inntrykk var blikket hennes for både unge og eldre. Ikke så sjelden finner man enten det ene eller det andre.

Samler og mister

Det hviler et alvor over tematikken. Allerede innledningsvis konstaterer Nyli at «Vi samler mange, men vi mister så altfor mange». Det er grunn til å undres over at ikke flere påpeker dette som er et ganske tydelig faktum. Hvorfor lekker moderne menighetsmijlø så mye som de gjør? Dette er ikke et spørsmål som inviterer til lettvinte svar. Men i det minste burde flere engasjere seg i det som skulle være en ganske aktuell samtale.

Nyli beskriver innledningsvis opplevelsen hos foreldre som strever med å finne sin plass i fellesskapet etter at barna har flyttet ut. Men hun er ikke ute etter å ta noen. Hun skildrer respektfullt hvordan en del voksne har opplevd at «engasjementet sank i takt med at lydnivået steg». Det er nærliggende å se dette i sammenheng med utviklingen i møteformen i mange kristne menighetsmiljø de senere årene. I ønsket om å ikke miste den oppvoksende generasjonen, står man i fare for å gi avkall på det som gir kirken noe av dens kjøl.

Ekstra prekært

Den smerten Nyli satte ord på i den forrige boken, finnes også her. Det gjelder ikke minst i møte med hennes egen generasjon, og dem som er yngre. «I en tid der alt er mulig, er fallhøyden enda større», skriver hun i kapitlet om «Generasjon Prestasjon». Nettopp i en slik situasjon er behovet for voksenkontakt ekstra prekært. Hvis de voksne da heller vil være på hytten enn i kirken, blir tilgangen til åndelige foreldre begrenset.

Men Nyli har ikke behov for å sparke mot de eldre. Hun retter et minst like kritisk blikk til sin egen generasjon. Og for en som er født samme år som henne, er det tankevekkende når hun skriver at hun «blir iblant motløs over min egen generasjon som ikke har de samme drømmene om å bety noe for neste generasjon, eller som ikke følger opp og trofast vokter flammen slik at drømmen kan brenne videre.» Den åndelige overfladiskhetens fare blir også presist adressert: «jeg tror vi går glipp av mye fordi vi fester blikket på innpakning, ikke innhold.»

Sang og musikk

Både i boken og i intervjuet Sævik og jeg gjorde med henne, dveler Nyli en del med utviklingen i moderne kristen sang og musikk. Hun tar ikke til orde for å droppe verken det nye eller det gamle, men spør med den amerikanske forfatteren Andrea Lucado om vi kan ende opp med «å tilbe tilbedelsen». Hun viser til lovsangslederen David André Østby, som har sagt at de som skriver lovsanger er vår tids viktigste teologer. Her kan det tilføyes at sånn har det vel på mange måter alltid vært. Mange av oss kan minst like mange sanger som vi kan bibelvers utenat. Og mange nordmenn har hatt et vel så nært forhold til Salmeboken som til Bibelen. Derfor har det stor betydning hvilke tekster vi synger når vi møtes til gudstjeneste.

I samme retning

Den savnede generasjonen er eldre enn Nyli selv. Og hun er på sitt skarpeste når hun gjengir yngre kristnes etterlysning av åndelig modenhet i foreldregenerasjonen. Men det er all grunn til tenke nøye gjennom hva velstandsutviklingen her i oljelykkelandet har gjort med den åndelige bevisstheten i løpet av de siste 50 årene. Og ikke før har Nyli formidlet skuffelsen fra yngre kristne, så viser hun åndelig overblikk når hun legger til: «Tro ikke at jeg fordømmer de eldre. Nei, jeg og min generasjon er på vei i full fart i samme retning. Vi leser også mindre i Bibelen, vi bruker mer tid på oss selv enn på fellesskapet, vi er forbrukere til fingerspissene og vet nøyaktig hvordan vi vil ha det for å være tilfredse.»

Formidle håp

Det kunne vært en bok om årsaker til nedgang, dette. Og boken inneholder noen ganske rammende beskrivelser og analyser. Men Nylis ønske er å formidle håp. Og det er rørende når hun forteller om hvordan samtaler på tvers av generasjonene faktisk gir nytt håp. Når det viser seg at det en trodde var uoverstigelige motsetninger, faktisk ikke var fullt så absolutte likevel. Når yngre og eldre lytter til hverandre og forstår den andres hjertelag. Når den gjensidige respekten erstatter skepsis og avstand.

Det som er kirke

Mange norske menigheter kunne hatt godt av å få Torbjørg Oline Nyli på besøk. Hun har selv en mangslungen kristelig bakgrunn som prestedatter, misjonærbarn (NLM), bibelskolelærer (Filadelfiakirken i Oslo) og nå som pastor i Ytre Randesund Misjonskirke. I tråd med at mange av de lavkirkelige og frikirkelige norske menighetsmijløene kulturelt sett har nærmet seg hverandre, er flere av utfordringene også de samme.

Man kan velge å ri sine egne kjepphester. Man kan velge å satse ensidig på barn og unge. Man kan også velge å nekte endring, og heller la fellesskapet leve så lenge de faste deltakerne lever. Men det finnes et bedre alternativ. Torbjørg Oline Nyli har helt rett i at det er like trist når 50-åringen forlater Jesus som når 16-åringen gjør det. Målet må være å ta vare på begge, og på dem som er både yngre og eldre enn dem. Både når livet går i oppoverbakke og når det går i nedoverbakke. Det er det som er kirke.

 

Anmeldt av Tarjei Gilje, Dagen 04.12.19