Baksiden

Kanskje er det nettopp baksiden vi ikke liker å vise frem.

Enten du nå tenker bokstavelig og ser for deg den manglende sommerkroppen 2022 og behovet for en skyggefull krok å trekke seg inn i på stranden. Eller du kjenner på baksiden i livet akkurat nå. Det andre ser, kan kanskje se flott ut, men du vet hva som skjuler seg bak. For noen kan kontrasten mellom det de skjuler og det de viser, drive dem ut i en utålelig spagat som ender med en kollaps. For vi kan bli så opptatt av å vise frem det fine, det lyse, det vi klarer og kanskje også er flinke til. Enten ved å pynte oss og de håpefulle opp til visning i sosiale lag eller på festival i sommer. Eller vi tar ut et tverrsnitt av virkeligheten og poster i sosiale medier, så ferien vår ser idyllisk ut. Ingen behøver se griningen etterpå, eller bestikkelsen som skulle til, for å fange et tilsynelatende harmonisk øyeblikk. Det kan være uskyldig og alle gjør vi litt av det. Men om det vi skjuler blir for tungt å bære alene og fasaden til slutt blir umulig å opprettholde, skulle menigheten være det tryggeste tilfluktsstedet. Der skulle vi kunne være oss selv fullt ut, der skulle nåden blomstre og forventningene rettes til Gud, ikke hverandre. Men så mange har opplevd det stikk motsatte. At kirken, av alle steder, er det siste sted de vil gå når livet rakner litt. Jeg spurte nettopp ei, som modig delte om det som var mest krevende i livet hennes; «hvordan trenger du å bli møtt?» Istedetfor å være redd for å trå feil, kan vi spørre hva som vil være godt å bli møtt med! Når du aner at ferieidyllen kun er på bilder, at relasjoner er på bristepunktet eller tyngden av børen er for tung, kan du spørre «Hvordan trenger du å bli møtt nå?» Kanskje har de ikke et ferdig svar, men ønsket om å forstå og møte godt kan gjøre forskjellen. Så baksiden kan komme frem og Gud kan slippe til.