Å leve i Guds nærvær

Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham.
Kol 3.17

Bror Laurentius skrev boken «Å venne seg til å leve nær Gud» på 1600-tallet, men budskapet er høyaktuelt i dag. I boken deler han om det å bli bevisst på Guds tilstedeværelse i hver eneste av livets situasjoner. Enten det var i det daglige arbeidet en gjorde, i samtalen med naboen, eller å ta oppvasken. Han levde selv som munk og hans tjeneste var på kjøkkenet. Der lot han hver tallerken han vasket, være en bevisst handling, en lovprisning til Gud. Hans øvelse besto i å gjøre seg selv bevisst at alt han sa og gjorde, var for Gud. «Dette gjør jeg for deg,» tenkte han, enten han laget mat eller leste Guds ord. «Denne samtalen vil jeg skal være preget av deg. Dette måltidet vil jeg dele med deg». Han sier selv at «For meg er det ingen forskjell mellom tiden for arbeid og tiden for bønn.» 

Jeg tenker på Laurentius sitt liv som ett eksempel på oppfyllelsen av Paulus sin formaning om å la alt vi sier og gjør, skjer i Herren Jesu navn. Eller som Paulus fortsetter å understreke videre; la alt dere gjør være av hjertet, for det er for Gud, ikke mennesker dere gjør det. 

Det er så lett å bli mer opptatt av hva mennesker liker og hvordan man vil ta seg ut. Enten det er frykten for å bli misforstått eller behovet for anerkjennelse som er sterkest, i gitte situasjoner. Vi kikker oss lett over skulderen og blir for opptatt av andres blikk. «Vær ikke øyentjenere som bare vil gjøre mennesker til lags» sier Paulus, og jeg kjenner jeg krymper litt inni meg. For det er så fristende å gjøre mennesker til lags. Nikke og smile, selv om jeg er uenig. Snakke dem etter munnen, for å unngå konfrontasjon. Gå på kompromiss med det jeg vet er rett, for å passe inn. Jeg øver meg på å invitere Jesus inn i hverdagslivet mitt. La Hans ånd kaste lys på sannheten, minne meg om hva som er rett, hvem jeg er kalt til å være.  

Jeg ønsker å la Jesus være en del av livet mitt. Ikke bare i en krok i et hjørne i huset som jeg går til når jeg har tid, men i hver krinkel og krok av mitt liv, som jeg ikke en gang har kontakt med deg. Jeg har de siste årene tatt meg i å gå og si navnet Jesus. Som et sukk, en bønn, en påminnelse. «Jesus.»  Datteren min spurte meg nettopp, midt i kveldsstellet, da enda et «Jesus» ble sukket. «Hvorfor roper du på Jesus? Lurer du på hvor han er?» Jeg måtte smile og inni meg erkjenne at jeg ikke alltid er bevisst på at han jo er her. 

Han er her. Jeg ønsker, som broder Laurentius, å øve meg på å leve nær Gud, midt i det som er mitt hverdagskaos. «I stillhet og tillit skal deres styrke være» Jes 30.15 Men der jeg har et stort underskudd på stillhet i min småbarnsfamilietilværelse, erfarer jeg at Jesus også kan være min styrke midt i mitt kaos. Enten jeg øver meg på å la bleieskift og legoleking være min gudstjeneste, eller jeg lar storhandelen eller oppvasken gjøres i takknemlighet til Gud, alt jeg har, har jeg fått av Ham. Om min stille stund blir ved legging av trøtte små, kan jeg få stryke over barnekinn og be Guds velsignelse og be om styrke for mor.   

Å løfte blikket til Gud er en livslang øvelse, men jeg tror vi som Guds folk kunne oppleve enda rikere dimensjoner i vårt hverdagsliv, om verset ble vår livsbønn; at alt vi gjør skal være for Gud. Da kan du gå til ditt arbeid, uansett hva det består i, og la det være din gudstjeneste. Ja, også fotballtrening og husvask, kontakten med barnebarn eller din alenetid kan bli en øvelse i å leve nær Gud.  Invitere Ham til å vise deg ferdiglagte gjerninger i din hverdag, enten det er de små tingene som et smil og en hilsen, eller du skal gi noen noe konkret, dele fra livet med Jesus eller gi en oppmuntring. Ved å la hele livet være preget av Jesus, blir livet både mer spennende og fargerikt, og samtidig drar det oss ut av vår komfortsone. Der hvor vi har kontroll, og våre planer trumfer innskytelser av Ånden. Vi kan lett overhøre magefølelsen eller tanken vi fikk, i vår travelhet. Men om vi kan be om at alt vi gjøre skjer i Jesu navn, tror jeg også bønnesvaret vil bli at vi lever i en større bevissthet om at Jesus vil lede oss i stort og smått i hverdagen. 

«..hva dere enn gjør, gjør alt til Guds ære» 1 Kor. 10.31b